Kvaløya

Utsikt fra teltbasen mot Tromvik

Friår fra jobb og A4 liv er jammen travelt. En skal få tid til både lengre turer, korte turer i nærområdet, fisketurer på havet med småbåt og litt oppussing på småbruket vi leier. Bloggen her ligger således ca. en måned på etterskudd, men det fokuserer vi ikke så mye på:) Etter flere turer på Senja, var vi i månedsskiftet juli/august klare for å se ka det e Tromsøværingan skryte av når det gjeld friluftsområda. Vi satte kursen mot Kvaløya! Etter en fin start på turen med ferge fra Botnhamn på Senja til Brensholmen på Kvaløya, gikk turen innom Sommarøy før vi endte opp ved målet ved foten av Tromstinden (ovenfor Tromvik).

Rypefamilie på vegvandring ved Sommarøy

Tåka lå tett ved ankomst i Rekvikdalen, og sikten var ikke stort mer enn 50 meter. Med trøtte barn i bilen, ble basen denne gang lagt nær vei. Dag to bar preg av tåke og lett regn, og heldigvis var vårt 4-manns fjelltelt på plass til denne turen. Begge tremanns-teltene er lagt igjen i Elverum, og frem til denne turen har vi klart oss med åpen himmel på far og mor, og Helsport Ringstind (1-2 manns) til barna (+ Mira).

Dårlig sikt og en "forblåst" Mira i basecamp

Et av målene med turen var å se litt etter den gyldne bæra vi har sett mindre av på Senja, så her var det bare å komme seg ut i tåka, fyre primus og få i seg kaffe og noen brødskiver. Rekvikdalen bød på et par liter multer, men ved å forflytte oss nærmere Tromtinden var det flere gyldne bær. Mens Ingvild plukket litt, var barna i ivrig gang med å prøve seg på ørreten. Synne fikk sving på sin nye haspelstang, mens Emilie kunne oppnå bedre kastelengder med arvegodset etter Synne enn på sin gamle "snoopy-stang". Eneste som manglet var fisken, -for multer dukket etterhvert opp foran våre føtter langs vannet. Småjentene gjorde en stor innsats på bærfronten, og snart hadde trioen pappa og barna tatt igjen mammas multefangst:). Bløte vendte vi tilbake til teltet, og nystekte first price pølser og nudler smakte fortreffelig. Da tåka endelig begynte å lette ved teltbasen på kvelden, ble havet synlig med sine mange og varierte øyer mot nord. Dag 3 kunne vi stikke hodene ut av teltåpningen til sol og skyfri himmel, -og hvilken plass vi hadde satt teltet på! Motsatt vei av havet så vi rett inn i fjellmassivet med Skamtinden, Hollenderen og Revbergtinden.

Panoramautsikt mot Skamtinden og Hollenderen

Slike dager er det bare å komme seg tidlig opp å utnytte maksimalt, særlig når man vet det er siste dag på turen. Besøk fra gode venner fra sør (Kjetil & Monica m/fam) var på vei mot Senja, så utpå ettermiddagen måtte vi vende nesa hjemover. Men først fjelltur mot Tromtinden. Resten av multa som sto igjen på myra fra dagen før, ble nå sanket og voktet av en snakkesalig, lokal kvinneskikkelse som kom løpende mot fjellturfølget. Her måtte vi være klar over at all bærplukking var forbudt, ikke en eneste bær kunne man plukke. Vi fortalte vi var på vei opp mot Tromtinden på topptur, mens kvinnemennesket var mer opptatt av hvor stor sekk vi hadde. Jeg måtte medgi at en stk 35 l for 4 mann måtte til for å få med regntøy, mat og litt fotoutstyr. Med vår bakgrunn innen naturforvaltning måtte vi etterhvert spørre hvor skilt om multebærland eller tilsvarende sto, og om de hadde en økonomisk fortjeneste på bæra. Skilt måtte hun medgi at de ikke hadde, ei heller ble bæra utnyttet kommersielt. Men hele Kvaløya var privat multebærland, det hadde vært annonsert i avisa. Videre fikk vi historier om staten og storsamfunnet, sauekadavre mm. Vi får håpe staten og storsamfunnet tar grep slik at vi som friluftsfolk slipper å oppleve lignende episoder i norsk utmark i fremtida. Høsting av bær og sopp bør kunne høstes av allmennheten slik det står beskrevet i friluftsloven. Hva om dette med privat multebærland bare utvikler seg videre, flere og flere slike områder opprettes og etterhvert også i Sør-Norge? Da kan man ikke unngå å føle seg iakttatt og mistenkliggjort fordi man bærer en 35 l fjellsekk på fjelltur med familien. Her bør politikerne ta grep, og gjøre noe med denne særordningen i Nord-Norge. Turen videre var ellers fantastisk, med herlig havutsikt. Hovedtoppen Tromtinden ble litt luftig for barna fra nordsiden, men det er mulig å traveresere i nedkant av toppen og over på ryggen i sør (som er vanlig oppstigning). Konklusjonen fra turen er at Kvaløya helt klart har mye og by på for for både barnefamilier og friluftsentusiasten!

Stolte barn med tilnærmet egen multefangst

Synne på vei mot Tromtinden 

Lunchtid...