Her følger en "ny" turrapport fra et område på Senja vi besøkte for få uker siden. Området heter Sandsvika, og ligger på en halvøy i Torsken kommune mellom Gryllefjord og Bergsfjorden. Tilkomsten hit er både lang og vanskelig langs sjøen både fra Laberget og Ballesvika, så hit er det et must for barnefamilier å ordne seg båtskyss. Vi tok dette på sparket, og 3 minutter etter at vi ankom nærbutikken i Gryllefjord hadde avtale om båtskyss. Selveste ordføreren i bygda stiller mer enn gjerne opp for å skysse turfolk til aktuelle områder i nærområdet for en billig penge, og et kvarter senere da alt utstyret var klargjort suste vi utover fjorden med vind i håret. Hundre kroner for en tur over fjorden med fem familiemedlemmer inkludert bikkje er det absolutt ingenting å si på :)
 |
| Synne og Emilie er klare for nye "eventyr" |
Over fra Gryllefjord ankom vi Barbogen etter ti minutter, -et lite vegløst, idyllisk sted med eldre bosetting som i dag er fritidsboliger. Vi tok farvel med ordføreren, og avtalte og bli hentet 4 døgn senere. Sekker ble lempet på skulderen, og så bar det oppover mot sandsvikskaret (172 moh). Vel oppe i skaret får man et mektig utsyn utover Sandsvika og storhavet. Rett før skaret kommer man inn i Sandsvika naturreservat (5,2 km2), som er avsatt for å verne om de særpregete og godt utviklete istidsformasjonene samt et nyere sanddynesystem. Særlig floraen imponerte med sitt mangfold av ulike karplanter i det sandpregete landskapet. I skaret var Synne raskt igang med å supplere på varden med små og store steiner, og vi ble enige om å ta første overnatting her.
 |
| Vardebygging i Sandsvikskaret |
Dagen etter bar det nedover mot Sandsvika, hvor vi etterhvert vandret over store, flotte "strandenger" med stor artsdiversitet. Etterhvert åpenbarte den storslåtte sandstranda seg med sin 2 km lange strandlinje. Med dette er den Senjas største sandsstrand, og med sin vegløse beliggenhet blir den naturlig nok også rimelig eksotisk. Både folk og dyr kan trives her:)
Stranda er kjent som et sted hvor de store sjøpattedyra hvalene lett kan strande. Vi fant knokler av hval som var for store til å kunne løftes, og en svært stram lukt på strandas nordre del tydet på at det lå et hvalkadaver et sted der ute hvor 150-200 fiskeender oppholdt seg regelmessig. Et lite økosystem dukker vel sannsynligvis opp hvor det ligger noen titalls tonn med mat og råtner sakte men sikkert opp... Ellers er leker til barna enkelt å oppdrive i naturen, -og finnes det skjell, kråkeboller, skjelettrester og blomster er de i himmelen. Eldstejenta på 7 1/2 kan av og til savne Elverum og vennene sine, men heldigvis går det fort over.
 |
| Emilie stortrives med lekene hun finner... |
 |
| Lengter man hjem er Mira god å ha |
 |
| Ingvild gjør klar for ny natt under åpen himmel |
Etter en liten familietur mot Fiskeneset i nordvest, tok far en ettermiddag farvel med familien for å se om noen bortgjemte fjellvann kunne gi matauk til dagen etter. Terrenget var tildels bratt og kronglete, og ruta opp en bratt fjellrenne måtte legges om da det var et kruks på toppen. Traversering over til naborenna gikk bedre, bortsett fra at jeg nesten fikk et par liryper i hodet under oppstigning. Etterhvert åpenbarte de trolske fjellvanna seg ovenfor Dungan, etter vel mye vandring i blokkmark de siste par kilometrene. Den ryddige bjørkeskogen med utallige døde trær etter gjentatte målerangrep bidro også til et trolsk villmarkspreg. Sannsynligivs er bjørkemåleren viktig i et slikt fjelløkosystem hvor bjørkene tidvis kan stå så tett at det nesten er uframkomemlig. Fiskestanga ble raskt rigget, og det tok ikke mange minuttene før den første fjellaura lå på land. Det går mest i slukfiske for tida, da dette er raskt og enkelt å håndtere i tillegg til at det ofte gir fangst selv om fisken ikke er så sulten. Etter litt innsats var åtte ørreter av fin stekfiskkvalitet sikret (2-4 hg).
Fjellturen hjemover startet nærmere midnatt, og konsentrasjonsevne var skjerpet da tåka lå så tykk at sikten over fjellet var på drøyt 50 meter. Kart, kompass, vindretning, helningsgrad og bekker ble brukt som hjelpemidler, og spenningen var stor om jeg ville treffe på planlagt nedstigningspunkt ned mot havet øst for Fiskeneset. Alt gikk som planlagt, også passasjen og det lille krukset vest for Fiskeneset hvor det var uviss framkommelighet. Hjemme i en tåkefylt teltbase ved halvfire tida om natta fikk jeg meg litt av overraskelse da jeg vurderte å varme opp middagen Ingvild hadde satt igjen på primusen. Da jeg tittet opp, sto jeg plutselig "face to face" med en rødrev som var på vei mot matfatet! Vi ble rimelig forskrekket begge to i tåka, og da den spratt meterhøyt i været og forsvant var jeg sikker på at denne så vi ikke mere til på turen. Heldigvis tok jeg grundig feil, for få minutter senere kom reven igjen listende med et mål for øyet, -middagen til Samuelsen! Valget om å ofre pastamiddagen med skinke og brokkoli var enkel, og fotoapparatet ble raskt funnet fram.
Konklusjonen fra turen til Sandsvika er at området absolutt er verdt et besøk for friluftsglade barnefamilier. Tur/retur er turen åtte kilometer langs sti, og for å unngå stress og oppleve plante- og dyrelivet anbefales overnatting i telt. Minuset er at det er få topper i området som er særlig tilgjengelige for barnefamilier pga. bratte lier ned mot dalen.
