Tur til Skittendalen, del I

Her kommer et forsinket innlegg fra en fantastisk 6 dagers tur vi hadde til vakre Skittendalen i Skånland i september. Området ligger mellom Narvik og Harstad, og har stor variasjon med fjell, vann og elver. Et svært innbydende område for friluftsliv med gode muligheter for fiske, toppturer og idylliske teltplasser. Turen vår startet i Trøssemarka, hvor vi parkerte bilen rett ovenfor gården Fjelldal. Herfra gikk vi til fots langs en kjerrevei innover til Geitvatnet, og deretter sti videre mot Holvatnan. Vår første teltbase ble lagt ved Øvre Holvatnet, -et idyllisk vann omgitt av frodig fjellbjørkeskog og fjell.

Fisking er en flott aktivitet å bedrive i Skittendalen. Etter litt innsats kunne den første ørreten løftes inn på land. Selv om de store fiskene uteble, var størrelsen jevn på 4-7 hg, og med knallrødt kjøtt og fantastisk smak var dette hovedretten på flere måltider i dette flotte vilmarksområdet.

Teltbasen ble etterhvert flyttet litt lenger opp i Skittendalen til Skittendalsvatnan. Flere bilder og beskrivelse fra dette området kommer i del II ;)

Emilie prøver fiskelykken i Øvre Holvatnet

Morgenstemning ved Øvre Holvatnet

Utsikt ved Øvre Holvatnet (mot innløpet av Skittendalselva)

Mira ved teltbasen

Synne på vei til ny fiskeplass

Teltbasens lekeapparater ble raskt tatt i bruk 

Synne koser seg ved bålet

Meitefiske er fin rekreasjon

Fin stekørret på land 

Fantastisk kvalitet på fisken i Skittendalen

Min bedre halvdel har nettopp stått opp ;)

Emilie

Nær action i Lyngsalpene
Etter en periode med striregn og nye ras i Lyngsalpene i august, var det meldt lettere vær noen dager. Vi bestemte oss for en 5-dagers tur innover fjellområdene ved Russelv i nord Lenangen, for å bli nærmere kjent med dette mye omtalte fjellområdet i Troms. Vi ankom Lyngen i et nydelig kveldslys, og fortsatt sto enkelte geitramser i blomst langs fjorden.

Perioder med regn i forkant utløste nye ras i Lyngen

Solnedgang i Sør-Lenangen

Teltbasen i Russelvdalen

Etter en flott kveld og natt lå det an til en knalldag i fjellet dagen etter. Målet ble å bestige Russelvfjellet (794 moh). Det var meldt tilskyende utover kvelden, etterhvert med nedbør og vind. Vi la avgårde med to fulle sekker med mat, drikke og ekstra tøy/regntøy. Etter vading over Russelva, og kryssing av myrdrag og bjørkekjerr nøt vi en deilig lunch oppunder Russelvfjellet i nydelig sol. Etter å ha fyllt opp energilagrene la barna ivrig i vei rett opp fra lunchplassen i retning toppen. Det var ikke helt denne oppstgningen vi hadde blinket oss ut, men her var fullt mulig å ta seg opp i blokkfeltet ved noe traversering inn mot tenkt rute langs fjellryggen. Etter at barna hadde ledet an 100 meter oppover på de små men skarpe steinblokkene, ropte vi ned til Ingvild og Mira at de burde ta den andre ruta oppover. Gordonsetter poter og en noget svak ankel hos kona er ikke de beste forutsetninger for vippende, skarpe steinblokker. 

Vi avtalte og møtes oppe på fjellryggen, og gikk hver vår vei (med hver vår sekk). Barna fikk prøve seg i nytt og ulendt fjellterreng med balansering på steiner. Fin koordinasjonstrening, skjønt en noe tidkrevende rute for barneføtter. Da vi hadde klatret oppover i 2 timer uten å ha sett eller hørt noe til mor, var det på tide å ringe. Men hvor i huleste var mobilen? Selvfølgelig, den lå avslått i "Ingvild's" sekk. Vi fortsatte på ruta oppover, og etter 3 timer nærmet vi oss den antatte fjellryggen. Ryggen var mindre markant enn først antatt, og Ingvild så vi ingnting til. Vi fortsatte på ruta oppover mot Russelvfjellet, mens vi jevnlig ropte på Ingvild og Mira. Etterhvert skyet det til, og vinden var tiltagende. Da kun den siste eggen mot Russevfjellet sto igjen, skjønte vi ikke kom å møte Ingvild her oppe. Kanskje var ankelen tråkket over igjen, og hun hadde haltet ned til teltbasen?

Det ble kaldere, og sekken ble åpnet for å få på seg litt vindtøy istedet for shorts. Resultatet var nedslående, -ingen jakke eller bukse til far og manko på en regnbukse til barna. Resten lå i sekken til mor, uten at det var noen trøst akkurat nå. Barna fikk på seg vindjakker, og vi startet nedstigningen langs en noe enklere rute enn veien opp. Det led mot kveld, og tåka kom sigende for fullt. Et siste brødmåltid + Balsfjordlefse ble inntatt, før vi småkalde forserte forbi et fjellrypekull i skodda.

Jentene i steinura på vei oppover

På ryggen mot Russelvfjellet

Synne og Emilie en fortopp av Russelvfjellet

Jentene på vei ut av tåka

Vi var spente den siste kilometeren på veg mot teltbasen, og håpet Ingvild var trygt på plass. Det ble kveld og tåka lå tett i fjellet, da vi plutselig fikk se en firehjulstrekker komme oppover langs kjerreveien. Ut hoppet det en overglad mamma, og familien var igjen trygt gjenforent. Hun hadde lett og ropt flere timer oppe i fjellet uten å få kontakt i vinden. Sett nedenfra ved lunchstedet kunne det virke som vi beveget oss oppover mot et svært bratt og skrentete terreng på veg mot fortoppen. Hennes bekymring for løse steinblokker og skrenter var relevante, da hun ikke visste at vi valgte å traversere østover. Uten mobilkontakt, og mangel på vindklær i min sekk var det selvfølgelig bekymringsfullt om pappa hadde skadet seg i fjellsida og to barn sto gråtende og hjelpeløse ved siden av. Vind og etterhvert tåke og regn gav dårlige prognoser for senere leteaksjoner om noe galt var tiltrådt. Et par lokale og lensmannen i Lyngen var således blitt kontaktet og informert om situasjonen, og Seakingen sto klar til utrykning... Heldigvis ble det kun en test av hjelpeapparatet i Lyngen denne gangen.

Dagene som fulgte var preget av regn og atter regn, så etter noen dagsturer innover dalen ble teltbasen brutt opp og vi vendte nesa hjemover en lærepenge rikere: 

-Fordel alltid innholdet i sekkene korrekt på tur, selv om man bare skal skilles i en time...

Kryssing av Russelva i øsende regnvær

God stemning i teltet tross øsende regnvær

 

Hyggelig besøk og tur til Hamn-fjella

Utsikten nytes ved Djevelens tanngard (Okshornan)

Ved flere anledninger de siste par månedene har vi vært heldige og få hyggelig besøk av familie og venner. Nedenfor skildres noen minnerike dager fra noen av Senjas perler, under besøk av Kjetil Flydal og Monica Jenstad, med barna Magnus og Maja i august. Turen ble avslutttet med fine dager i et fjellområde ovenfor Hamn på Senja, hvor vi hadde teltbasen ved Storvatnet. Fisket i et par av vanna vi testet ut bød ikke på de store ruggene, men for barna er 1000-brødre vann som regel helt greit. Storvatnet (141 moh) hadde en blanding av smårøye og en og annen middelmodig ørret, mens det lille Grytevatnet (254 moh) var et rent smårøyevann så det ut til. Smaken av sprøstekt smårøye var imidlertid godkjent, og supplert med vossakorv, kålrabbistappe og sjølplukka multer med kesam til dessert led vi ingen nød der oppe i fjellheimen. Barna fikk ellers trene seg på bålfyring, og det gikk konkurranse om å ha tenne få raskest fyr og tilegne seg det største bålet. En stund lyste tre fine bål opp i kvelden ved Storvatnet.

Tindebestigning til Sukkertoppen (ca. 450 moh) var det en smal sak å motivere barna til. Etter noen småbratte partier på slutten, kunne utsikten ut over det storslåtte øylandskapet i Bergsfjorden nytes. På rolige dager er dette et ettertraktet område for blant annet kajakkpadlere. Kjetil fikk også en tur til Grunnbøtinden (643 moh), mens resten av familien plukket multer. Multesesongen på Senja har ikke vært all verden, men noen flekker her og der har heldigvis båret fram noe bær. Her følger noen flere bildeminner fra dagene med hyggelig besøk fra søringan.

Kjetil med kortreist middag

Friskt bad på Ceciliestranda ved Hofsøy

Oppstigning fra Verket

Utsyn utover Bergsøyan

Magnus når Sukkertoppen (350 moh) etter småluftig avslutning

Utsikt fra Sukkertoppen (350 moh)

Liten fisker i stort landskap ved Storvatnet

Emilie ved 1000-brødre vannet Grytvatnet. Sukkertoppen sees t.h. i bakgrunnen.

Smårøya smakte visst helt ok!

Bålfyring ble en hot konkurranse på turen...

Kvaløya

Utsikt fra teltbasen mot Tromvik

Friår fra jobb og A4 liv er jammen travelt. En skal få tid til både lengre turer, korte turer i nærområdet, fisketurer på havet med småbåt og litt oppussing på småbruket vi leier. Bloggen her ligger således ca. en måned på etterskudd, men det fokuserer vi ikke så mye på:) Etter flere turer på Senja, var vi i månedsskiftet juli/august klare for å se ka det e Tromsøværingan skryte av når det gjeld friluftsområda. Vi satte kursen mot Kvaløya! Etter en fin start på turen med ferge fra Botnhamn på Senja til Brensholmen på Kvaløya, gikk turen innom Sommarøy før vi endte opp ved målet ved foten av Tromstinden (ovenfor Tromvik).

Rypefamilie på vegvandring ved Sommarøy

Tåka lå tett ved ankomst i Rekvikdalen, og sikten var ikke stort mer enn 50 meter. Med trøtte barn i bilen, ble basen denne gang lagt nær vei. Dag to bar preg av tåke og lett regn, og heldigvis var vårt 4-manns fjelltelt på plass til denne turen. Begge tremanns-teltene er lagt igjen i Elverum, og frem til denne turen har vi klart oss med åpen himmel på far og mor, og Helsport Ringstind (1-2 manns) til barna (+ Mira).

Dårlig sikt og en "forblåst" Mira i basecamp

Et av målene med turen var å se litt etter den gyldne bæra vi har sett mindre av på Senja, så her var det bare å komme seg ut i tåka, fyre primus og få i seg kaffe og noen brødskiver. Rekvikdalen bød på et par liter multer, men ved å forflytte oss nærmere Tromtinden var det flere gyldne bær. Mens Ingvild plukket litt, var barna i ivrig gang med å prøve seg på ørreten. Synne fikk sving på sin nye haspelstang, mens Emilie kunne oppnå bedre kastelengder med arvegodset etter Synne enn på sin gamle "snoopy-stang". Eneste som manglet var fisken, -for multer dukket etterhvert opp foran våre føtter langs vannet. Småjentene gjorde en stor innsats på bærfronten, og snart hadde trioen pappa og barna tatt igjen mammas multefangst:). Bløte vendte vi tilbake til teltet, og nystekte first price pølser og nudler smakte fortreffelig. Da tåka endelig begynte å lette ved teltbasen på kvelden, ble havet synlig med sine mange og varierte øyer mot nord. Dag 3 kunne vi stikke hodene ut av teltåpningen til sol og skyfri himmel, -og hvilken plass vi hadde satt teltet på! Motsatt vei av havet så vi rett inn i fjellmassivet med Skamtinden, Hollenderen og Revbergtinden.

Panoramautsikt mot Skamtinden og Hollenderen

Slike dager er det bare å komme seg tidlig opp å utnytte maksimalt, særlig når man vet det er siste dag på turen. Besøk fra gode venner fra sør (Kjetil & Monica m/fam) var på vei mot Senja, så utpå ettermiddagen måtte vi vende nesa hjemover. Men først fjelltur mot Tromtinden. Resten av multa som sto igjen på myra fra dagen før, ble nå sanket og voktet av en snakkesalig, lokal kvinneskikkelse som kom løpende mot fjellturfølget. Her måtte vi være klar over at all bærplukking var forbudt, ikke en eneste bær kunne man plukke. Vi fortalte vi var på vei opp mot Tromtinden på topptur, mens kvinnemennesket var mer opptatt av hvor stor sekk vi hadde. Jeg måtte medgi at en stk 35 l for 4 mann måtte til for å få med regntøy, mat og litt fotoutstyr. Med vår bakgrunn innen naturforvaltning måtte vi etterhvert spørre hvor skilt om multebærland eller tilsvarende sto, og om de hadde en økonomisk fortjeneste på bæra. Skilt måtte hun medgi at de ikke hadde, ei heller ble bæra utnyttet kommersielt. Men hele Kvaløya var privat multebærland, det hadde vært annonsert i avisa. Videre fikk vi historier om staten og storsamfunnet, sauekadavre mm. Vi får håpe staten og storsamfunnet tar grep slik at vi som friluftsfolk slipper å oppleve lignende episoder i norsk utmark i fremtida. Høsting av bær og sopp bør kunne høstes av allmennheten slik det står beskrevet i friluftsloven. Hva om dette med privat multebærland bare utvikler seg videre, flere og flere slike områder opprettes og etterhvert også i Sør-Norge? Da kan man ikke unngå å føle seg iakttatt og mistenkliggjort fordi man bærer en 35 l fjellsekk på fjelltur med familien. Her bør politikerne ta grep, og gjøre noe med denne særordningen i Nord-Norge. Turen videre var ellers fantastisk, med herlig havutsikt. Hovedtoppen Tromtinden ble litt luftig for barna fra nordsiden, men det er mulig å traveresere i nedkant av toppen og over på ryggen i sør (som er vanlig oppstigning). Konklusjonen fra turen er at Kvaløya helt klart har mye og by på for for både barnefamilier og friluftsentusiasten!

Stolte barn med tilnærmet egen multefangst

Synne på vei mot Tromtinden 

Lunchtid...

 Tur til Sandsvika, Senja

Her følger en "ny" turrapport fra et område på Senja vi besøkte for få uker siden. Området heter Sandsvika, og ligger på en halvøy i Torsken kommune mellom Gryllefjord og Bergsfjorden. Tilkomsten hit er både lang og vanskelig langs sjøen både fra Laberget og Ballesvika, så hit er det et must for barnefamilier å ordne seg båtskyss. Vi tok dette på sparket, og 3 minutter etter at vi ankom nærbutikken i Gryllefjord hadde avtale om båtskyss. Selveste ordføreren i bygda stiller mer enn gjerne opp for å skysse turfolk til aktuelle områder i nærområdet for en billig penge, og et kvarter senere da alt utstyret var klargjort suste vi utover fjorden med vind i håret. Hundre kroner for en tur over fjorden med fem familiemedlemmer inkludert bikkje er det absolutt ingenting å si på :)

Synne og Emilie er klare for nye "eventyr"

Over fra Gryllefjord ankom vi Barbogen etter ti minutter, -et lite vegløst, idyllisk sted med eldre bosetting som i dag er fritidsboliger. Vi tok farvel med ordføreren, og avtalte og bli hentet 4 døgn senere. Sekker ble lempet på skulderen, og så bar det oppover mot sandsvikskaret (172 moh). Vel oppe i skaret får man et mektig utsyn utover Sandsvika og storhavet. Rett før skaret kommer man inn i Sandsvika naturreservat (5,2 km2), som er avsatt for å verne om de særpregete og godt utviklete istidsformasjonene samt et nyere sanddynesystem. Særlig floraen imponerte med sitt mangfold av ulike karplanter i det sandpregete landskapet. I skaret var Synne raskt igang med å supplere på varden med små og store steiner, og vi ble enige om å ta første overnatting her.

Vardebygging i Sandsvikskaret

Dagen etter bar det nedover mot Sandsvika, hvor vi etterhvert vandret over store, flotte "strandenger" med stor artsdiversitet. Etterhvert åpenbarte den storslåtte sandstranda seg med sin 2 km lange strandlinje. Med dette er den Senjas største sandsstrand, og med sin vegløse beliggenhet blir den naturlig nok også rimelig eksotisk. Både folk og dyr kan trives her:)

Stranda er kjent som et sted hvor de store sjøpattedyra hvalene lett kan strande. Vi fant knokler av hval som var for store til å kunne løftes, og en svært stram lukt på strandas nordre del tydet på at det lå et hvalkadaver et sted der ute hvor 150-200 fiskeender oppholdt seg regelmessig. Et lite økosystem dukker vel sannsynligvis opp hvor det ligger noen titalls tonn med mat og råtner sakte men sikkert opp... Ellers er leker til barna enkelt å oppdrive i naturen, -og finnes det skjell, kråkeboller, skjelettrester og blomster er de i himmelen. Eldstejenta på 7 1/2 kan av og til savne Elverum og vennene sine, men heldigvis går det fort over.

Emilie stortrives med lekene hun finner...

Lengter man hjem er Mira god å ha

Ingvild gjør klar for ny natt under åpen himmel

Etter en liten familietur mot Fiskeneset i nordvest, tok far en ettermiddag farvel med familien for å se om noen bortgjemte fjellvann kunne gi matauk til dagen etter. Terrenget var tildels bratt og kronglete, og ruta opp en bratt fjellrenne måtte legges om da det var et kruks på toppen. Traversering over til naborenna gikk bedre, bortsett fra at jeg nesten fikk et par liryper i hodet under oppstigning. Etterhvert åpenbarte de trolske fjellvanna seg ovenfor Dungan, etter vel mye vandring i blokkmark de siste par kilometrene. Den ryddige bjørkeskogen med utallige døde trær etter gjentatte målerangrep bidro også til et trolsk villmarkspreg. Sannsynligivs er bjørkemåleren viktig i et slikt fjelløkosystem hvor bjørkene tidvis kan stå så tett at det nesten er uframkomemlig. Fiskestanga ble raskt rigget, og det tok ikke mange minuttene før den første fjellaura lå på land. Det går mest i slukfiske for tida, da dette er raskt og enkelt å håndtere i tillegg til at det ofte gir fangst selv om fisken ikke er så sulten. Etter litt innsats var åtte ørreter av fin stekfiskkvalitet sikret (2-4 hg).

Fjellturen hjemover startet nærmere midnatt, og konsentrasjonsevne var skjerpet da tåka lå så tykk at sikten over fjellet var på drøyt 50 meter. Kart, kompass, vindretning, helningsgrad og bekker ble brukt som hjelpemidler, og spenningen var stor om jeg ville treffe på planlagt nedstigningspunkt ned mot havet øst for Fiskeneset. Alt gikk som planlagt, også passasjen og det lille krukset vest for Fiskeneset hvor det var uviss framkommelighet. Hjemme i en tåkefylt teltbase ved halvfire tida om natta fikk jeg meg litt av overraskelse da jeg vurderte å varme opp middagen Ingvild hadde satt igjen på primusen. Da jeg tittet opp, sto jeg plutselig "face to face" med en rødrev som var på vei mot matfatet! Vi ble rimelig forskrekket begge to i tåka, og da den spratt meterhøyt i været og forsvant var jeg sikker på at denne så vi ikke mere til på turen. Heldigvis tok jeg grundig feil, for få minutter senere kom reven igjen listende med et mål for øyet, -middagen til Samuelsen! Valget om å ofre pastamiddagen med skinke og brokkoli var enkel, og fotoapparatet ble raskt funnet fram.

Konklusjonen fra turen til Sandsvika er at området absolutt er verdt et besøk for friluftsglade barnefamilier. Tur/retur er turen åtte kilometer langs sti, og for å unngå stress og oppleve plante- og dyrelivet anbefales overnatting i telt. Minuset er at det er få topper i området som er særlig tilgjengelige for barnefamilier pga. bratte lier ned mot dalen.